Politikerne har skylda, skriver Jan Simonsen.

Jan Simonsen skriver i sin blogg at det kun er to partier som vil ha en radikal omlegging av kriminalpolitikken i Norge: Fremskrittspartiet og Demokratene. Og det er jo i og for seg korrekt. Men det disse partiene har til felles, og det som skiller dem fra resten, jo at de ikke evner (eller ønsker) å anerkjenne de psykososiale forholdene som legger til rette for at folk ender opp med å begå kriminalitet.

Det virker som at disse partiene mener at de som begår kriminalitet, gjør det med viten og vilje, kalkulert, gjennomtenkt, veloverveid og på en utspekulert måte, og derfor kan behandles deretter.

Hadde det faktisk vært sånn derimot, at det er opp til folkets frie vilje, og at det således ikke er noen grunn til å legge vekt på andre faktorer, så ville utbredelsen av kriminelle aktiviteter vært jevnt utbredt blant alle samfunnslag.

Men det er det jo ikke. Kriminalitet finner man blant dem med størst levekårsproblematikk. Blant dem som lever under de verste forholdene. Blant dem med de største problemene. Med andre ord; blant dem som av en eller annen grunn har falt utenfor storsamfunnet.

Strenge, hensynsløse straffer ville kanskje vært hensiktsmessig hvis de utøvdes overfor 100 prosent rasjonelle agenter som er fullt kapable til alltid å gjøre fornuftige avgjørelser. Men i og med at det beskriver en virkelighet rimelig fjernt fra folk, er det uforståelig at noen tar til orde for en slik praksis.

Om politikerne har skylda (tittel på simonsens innlegg; politikerne har skylda) så er det fordi politikerne har lagd utilstrekkelige velferdsordninger.

Jeg anbefaler de som er interesser i kriminalpolitikk å lese FAFO-undersøkelsen "Levekår blant innsatte" av Christine Friestad og Inger Lise Skog Hansen. Jeg tror jeg må ha trommet gjennom undersøkelsen sikkert 4-5 ganger, og blir alltid like fascinert over hvor sammensatte levekårsproblemer de innsatte har.

Men det finnes selvfølgelig annen tilgjengelig litteratur.