Et lite gjennomtenkt utspill.

VG har i dag en artikkel om hvordan en Fremskrittspartiets stortingskandidater fra Akershus skriver at han «... lever godt» med at Mullah Krekar risikerer å bli drept, hvis en utsendelse blir gjennomført.

Sånn rent bortsett fra at uttalelsen forteller oss noe om hva Tom Staahle anser som en akseptabel straffereaksjon, så sier det ikke så rent lite om hvilket menneskesyn stortingskandidaten har heller.

Dødsstraff er inhumant og fordømt av internasjonal lov. Man skulle da tro at de som er medlemmer av Lov og Orden-partiet på ytterste høyre da var mer interessert i å opprettholde de internasjonale forpliktelsene Norge har inngått, enn å signalisere at de «... lever godt med» å sende folk i døden.

I artikkelen VG skriver forsøker riktignok Tom Staahle seg med at Mullah Krekar har gitt uttrykk for at liv ikke betyr noe, men hvordan det forklarer hans egen likegyldige holdning til andres død, er det ikke godt å si noe fornuftig om.

Dødsstraff er en primitiv straffereaksjon reservert for enkle og underutviklede samfunn. At noen som angivelig liker å framstå som noe bedre enn disse tar så lett på det, er på mange måter paradoksalt.

Jeg synes Tom Staahle bør gå i seg selv og reflektere over hva det vil si å være mot dødsstraff, hvilke logiske og etiske konsekvenser det gir overfor dem som kan påvirke situasjonen, og over hva likhetsprinsippet betyr oppe i alt dette her.

Men det er vel for mye å be om et plutselig innfall av selvinnsikt?