Trond Giskes engasjement for Bodø.

Som så mange andre reagerte også jeg da jeg leste at Trond Giske ønsker å gjennomgå fotballforbudets vurdering (Dagbladet) av søkerbyene til et eventuelt fotball-EM. Den 107 år gamle fotballorganisasjonen er da vel selv best skikket til å avgjøre hvilke byer som øker sjansene mest for at Norge skal bli valgt foran Frankrike og Italia i kampen om EM-sirkuset, tenkte jeg.

Jeg ble også overrasket over at alle frasene fra OL-debatten virket å være borte. Vendingene «dette er op til idretten selv å bestemme» og «ikke noe politikerne skal blande seg opp i» ble gjentatt så mange ganger i løpet av våren 2007, at selv den minst sportsinteresserte her i landet bør kunne resitere dem uten nevneverdig problematikk. Giske var så overbevisende under OL-debatten, da han med største selvfølgelighet ekskluderte alle politikerne som pesten og fra å ha noen mening, at han burde fått en medalje.

Men etter å ha fått summet meg litt, så innser jeg at jeg faktisk er ganske enig med Trond Giske. Med forbehold om at det kun er snakk om å kvalitetssikre arbeidet, i det minste. Det er en fin tanke at alle landsdelene skal være representert i et sånt mesterskap, og hvis man tenker på effekten et EM vil ha på næringslivet og så videre, så er det ingen andre deler av Norge som trenger et EM mer enn Nord-Norge.

Så lenge hensynet til distriktet ikke går foran sjansene for et EM.

Og så en aldri så liten (kollektiv) gladnyhet.

Tenkte bare jeg skulle gjøre en liten notis av dette. VG skrev i går at kollektivtransporten hadde nitten millioner flere reisende i 2008 enn i 2007. Den totale økningen er på 4.3 prosent. For buss er tallene 2.5 prosent.

Natur og Ungdom mener naturlig nok at dette viser at folk er villige til å reise mer miljøvennlig, men sier også at politikerne må sørge for fortsatt bedring i kollektivtilbudet.

Det er SSB som står bak tallene.

Min frustrasjon over TV-Norge.

TV-Norge er seg selv lik. Fra høsten kommer reality-kanalen med en ny reality-serie kalt «Blanke Ark». Den skal ta for seg unge som sliter i skolen. Og med dyktige pedagoger utrusted med et skreddersydd undervisningsopplegg tilpasset hver enkelt elev, skal produsentene bak prosjektet hjelpe de skolesvake ungdommene i å ta igjen medelevene sine.

Alt høres jo i utgangspunktet veldig bra ut, hadde det ikke vært for at programmet bare føyer seg inn i rekken av dårlig kamuflerte freak-shows. Ikke at ungdommen fortjener karakteristikken «freak», naturligvis. Men er det ikke skoletapere, er det røykere. Og er det ikke folk med rusproblemer, så er det tenåringsforeldre. Gjerne med rusproblemer.

En ting er å ønske å hjelpe noen som trenger det. En annen ting er å lage underholdning av det. Sånn sett så er jeg enig med Taperforeningen (NRK) i at dette er å lage TV-underholdning av skoletapere. Det disse ungene trenger er oppfølging av skoleverket. Ikke å bli hengt ut på TV som noe de slettes ikke er; tapere.

Reklamen for serien er ikke noe bedre heller. Bilder av gråtkvalte foreldre, elever som åpner seg opp foran kameraet på soverommet foran leksene med vaklende stemme, eller avbildet ensom i et stappfullt klasserom, og forståelsesfulle programledere som snakker bekymringsfullt om hvordan elevene har blitt sviktet av øvrigheten, mens de omsorgsfullt forteller at nå skal ungene få starte med blanke ark.

Sentimentalt søppel.

Revitalisert likestillingsarbeid.

Arild Stokkan-Grande foreslo i dagbladet i går spenstige forslag for å få opp andelen menn i de kvinnedominerte yrkene skole og barnehage. Stokkan-Grande tar til orde for at lønnsnivået heves, at arbeidssituasjonen må legges til rette, stipendordninger mens man utdanner seg og ekstra studiepoeng - med mer.

Om motivet hans forteller Stokkan-Grande at skoler og barnehager er svært viktige arenaer for kjønnsrolledannelser, at Norge har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked, og at statistikken viser at en svært stor andel av dem som dropper ut av den videregående skolen er gutter. Kanskje skolene og barnehagene i for liten grad er i stand til å møte gutter som gutter, fortsetter han.

Det er flott at Arild Stokkan-Grande engasjerer seg i kampen for å få opp andelen menn i typiske kvinneyrker. En mer kjønnsnøytral skole og barnehage vil ikke bare gi unge gutter de viktige impulser, men jentene også.

Kanskje disse forslagene kan bidra til å revitalisere likestillingsarbeidet?

Politikerne har skylda, skriver Jan Simonsen.

Jan Simonsen skriver i sin blogg at det kun er to partier som vil ha en radikal omlegging av kriminalpolitikken i Norge: Fremskrittspartiet og Demokratene. Og det er jo i og for seg korrekt. Men det disse partiene har til felles, og det som skiller dem fra resten, jo at de ikke evner (eller ønsker) å anerkjenne de psykososiale forholdene som legger til rette for at folk ender opp med å begå kriminalitet.

Det virker som at disse partiene mener at de som begår kriminalitet, gjør det med viten og vilje, kalkulert, gjennomtenkt, veloverveid og på en utspekulert måte, og derfor kan behandles deretter.

Hadde det faktisk vært sånn derimot, at det er opp til folkets frie vilje, og at det således ikke er noen grunn til å legge vekt på andre faktorer, så ville utbredelsen av kriminelle aktiviteter vært jevnt utbredt blant alle samfunnslag.

Men det er det jo ikke. Kriminalitet finner man blant dem med størst levekårsproblematikk. Blant dem som lever under de verste forholdene. Blant dem med de største problemene. Med andre ord; blant dem som av en eller annen grunn har falt utenfor storsamfunnet.

Strenge, hensynsløse straffer ville kanskje vært hensiktsmessig hvis de utøvdes overfor 100 prosent rasjonelle agenter som er fullt kapable til alltid å gjøre fornuftige avgjørelser. Men i og med at det beskriver en virkelighet rimelig fjernt fra folk, er det uforståelig at noen tar til orde for en slik praksis.

Om politikerne har skylda (tittel på simonsens innlegg; politikerne har skylda) så er det fordi politikerne har lagd utilstrekkelige velferdsordninger.

Jeg anbefaler de som er interesser i kriminalpolitikk å lese FAFO-undersøkelsen "Levekår blant innsatte" av Christine Friestad og Inger Lise Skog Hansen. Jeg tror jeg må ha trommet gjennom undersøkelsen sikkert 4-5 ganger, og blir alltid like fascinert over hvor sammensatte levekårsproblemer de innsatte har.

Men det finnes selvfølgelig annen tilgjengelig litteratur.

Systemet virker ikke så lenge en av stasjonene er satt ut av spill.

Ja, det stemmer det. Systemet virker ikke så lenge en av statsjonene er satt ut av spill. Og det var det tydeligvis flere som hadde fått med seg da de på torsdag gikk ut for å ødelegge det nye systemet som Statens Vegvesen hadde montert opp.

Detter er ikke en sak jeg vanligvis ville skrevet om. Men siden jeg skrev om Bård Hoksruds bekymrede sinnsleie så sent som i går, følger jeg opp med noen få ord om denne saken også.

VG skriver i dag (og TV2) at bare få timer etter at de nye fartsmålerne kom på plass i Kragerø, så har det vært noen å klippet av kablene som kobler de to målepunktene sammen. Systemet har kostet 1,5 millioner kroner å få på plass, og sjefsingeniør Johan Isaksen sier at forholdet kommer til å bli anmeldt på mandag.

Hvor var forresten Bård Hoksrud rundt middagstid på torsdag?

Dårlig kamuflert valgkamp.

Kristian Dahlberg Hauge er ikke lite frekk når han påstår at norske myndigheter har sørget for å dumme seg loddrett ut på åpent kamera for omverdenen, på sin blogg gjengitt av adressa.no.

Ankepunktet til Kristian Dahlberg Hauge er at dokumentarfilmen får Norge til å framstå som en nasjon naive tosker som ikke innser alvoret i å ha en alvorlig farlig terrorist får gå fritt rundt i Oslos gater, samtidig som han gjør alt for å bekjempe de demokratiske frihetene han selv nyter godt av.

Han sier også at det er legitimt å stille spørsmål ved hvor sterkt norske myndigheter faktisk har forsøkt å få Krekar ut av landet.

Og ja - det er det.

Men det er ikke det at det stilles spørsmål ved hvor sterkt norske myndigheter (både venstre-regjeringer og høyre-regjeringer) har forsøkt å få Krekar ut av landet. Det Kristian Dahlberg Hauge driver med er å bevisst bygge opp under en mistanke om at de foregående regjeringene ikke har ønsket å kaste ut Mullah Krekar, i et forsøk på å trekke de foregående i tvil og bane vei for sitt eget mørkeblå-eksperiment.

Og det er noe annet. Det kalles valgkamp!

Nå er det heller ikke sånn at dokumentarfilmen som ble vist på TV2 i går bar preg av hardtslående journalistikk. Alle anmeldelsene i kjølvannet av dokumentarfilmen har kritisert den for å legge for mye vekt på trivielle småting og være mer opptatt av dramaturgi enn faktisk innhold.

Så da er det kanskje ikke så rart at Norge kan fremstå som en nasjon tosker, når dokumentarfilmen er mer opptatt av å portrettere journalistene som heltemodige frihetskjempere i stor fare, der de lusker omkring søppelbøttene på Grønland?